Forfatterskapet

Cormac McCarthy regnes som en av Amerikas mest betydningsfulle forfattere. Hans posisjon illustreres av at The Cormac McCarthy Society (www.cormacmccarthy.com) og Pennsylvannia State University Press siden 1998, 25 år før hans død, har gitt ut det et vitenskapelig tidsskrift, The Cormac McCarthy journal, dedikert hans forfatterskap.

Han mottok en rekke litterære priser, inkludert Pulitzer-prisen for Veien og National Book Award for Alle de vakre hestene (figur 2). Han skrev alltid om store spørsmål som liv og død, ondskapens vesen, voldens tiltrekningskraft, sivilisasjonens forgjengelighet og planetens framtid. Hovedpersonene er oftest menn, gjerne outsidere mer eller mindre på siden av loven og hovedstrømningene i samfunnet. Deres handlingsmønster er gjerne mer instinktivt enn rasjonelt.

I likhet med Ernest Hemingway (1899–1961) prøver sjelden McCarthy å sette ord på romanpersonenes indre liv gjennom direkte beskrivelser. Det blir likevel ikke skjult, men trer fram gjennom deres handlinger, drømmer og dialoger. McCarthys forfatterkollega Joy Williams (f. 1944) uttrykte det slik i en analyse av hans to siste bøker. «McCarthy is not interested in the psychology of character. He probably never has been. He’s interested in the horror of every living creature’s situation» (5).

Den første delen av forfatterskapet, fra Frukthagen til Suttree, benevnes ofte som «sørstatslitteratur» eller «Southern Gothic» på grunn av sine groteske skildringer av galskap og avvik. Fra midten av 1980-tallet tok forfatterskapet en ny kurs. Handlingen foregår nå i grensetraktene mellom Texas, New Mexico og Mexico, arnestedet for den amerikanske myten om the frontier, westernheltenes hjemland, skjæringspunktet mellom bølgen av europeiske nybyggere og en urbefolkning på vikende front. Blodmeridianen bygger på virkelige historiske hendelser. I årene etter krigen mellom USA og Mexico (1846–1848) ledet John Joel Glanton (1819–1850) en broket gruppe brutale skalpjegere i det nordlige Mexico. Krigerske apacheindianere forsvarte sitt land på begge sider av grensen, og kampen mot dem var nådeløs. Mexicanske myndigheter betalte opptil 1000 dollar for en apacheskalp. Glantons bande tok etter hvert ikke hensyn til nasjonalitet og massakrerer like gjerne – eller heller – fredelige indianere og meksikanere. Bokens hovedperson, den navnløse tenåringen The kid, har rømt fra et stusselig barndomshjem og slutter seg til menneskejegerne.

The York Times omtalte Blodmeridianen som den blodigste romanen siden Iliaden (6). Volden er så påtrengende og barmhjertigheten så fraværende at det gjør fysisk vondt å lese. Følsomme beskrivelser av det nærmest mytologiske landskapet banden reiser gjennom er ikke nok til å døyve smerten: «Still, the violence of Blood Meridian is difficult to endure. It hits like a crack on the skull, almost making you want to close the book to cleanse your soul. » (7). Også i den postapokalyptiske Veien og i den dystopiske Intet land for gamle menn – begge filmatisert – legger hovedpersonen ut på en håpløshetens odysse. I likhet med Blodmeridianen går ferden gjennom en grenseløst brutal verden.

McCarthy eksperimenterte med språket, som veksler mellom det minimalistiske og det episke, mellom det knappe og lange passasjer med sparsom tegnsetting. Han sammenlignes ofte med klassikere som Herman Melville (1819–1891), William Faulkner (1897–1962) og Ernest Hemingway. I motsetning til Hemingway og Faulkner fikk han aldri nobelprisen i litteratur. Det er spekulert mye i årsaken til dette. Kanskje var det umulig for Nobelkomiteen å hedre en så ur-amerikansk og eksplisitt maskulin forfatter, som gjerne kretset rundt tematikk som er vel kjent fra amerikansk populærkultur:

Grensetrilogien

Grensetrilogien skildrer det samme landskapet som Blodmeridianen og Intet land for gamle menn, men er ikke like brutal. Handlingen foregår i årene etter annen verdenskrig. Bøkene skildrer unge menn fra Texas og New Mexico i midten av forrige århundre, dypt rotfestet i et tradisjonelt ranchliv, og deres skjebnesvangre streiftog inn i Mexico. John Grady Cole i Alle de vakre hestene er for ung til å overta gården når bestefaren dør. Både far og mor har forlatt ham. Faren er traumatisert av krigsopplevelser og moren søker lykken som skuespiller. Sammen med vennen Lacey Rawlins rømmer John Grady til Mexico for å leve ut det som har blitt kalt deres «pastorale drøm» om ett fritt liv som cowboyer, det eneste de kan og ønsker å være (9).

Over grensen starter i New Mexico under depresjonen på 1950-tallet. Tenåringen Billy Parham, hans lillebror og far jakter en ulvetispe som truer familiens kveg. Ulven er nesten utryddet og den siste fangstmannen som kunne fange ulv er død. Billy klarer likevel til slutt å fange ulven. I stedet for å drepe den legger Billy ut på en like episk som håpløs ridetur til fjellene i Mexico. Han vil gi ulven – og kanskje seg selv – friheten og verdigheten tilbake.

I Byene på høysletten (figur 3) arbeider John Grady og Billy Parham på en ranch i Texas i 1952, en idyll truet av planer om en stor militærbase. John Grady forelsker seg i den prostituerte jenta Magdalena som lider av epilepsi. Hans drøm om å gifte seg med henne og starte et nytt liv som nybygger i USA fortoner like håpløs for leseren, og kanskje også for John Grady selv, som Billy Parhams forsøk på å gi ulvetispa friheten. Det er imidlertid aldri noen tvil hos de unge mennene. Begge handler ut fra et moralsk imperativ som verken artikuleres eller betviles, like meningsløst som uunngåelig, pålagt dem av moralske koder de neppe erkjenner, men likevel etterlever. Dette illustreres av Billy Parhams korte svar på hvorfor han beskytter ulven mot mexicanske vaqueiros; «Fordi den er overlatt til min varetekt».

Drøm og virkelighet

Sitatet oppsummerer Christopher White, professor i amerikansk litteratur ved Governors State University i Chicago, sin analyse av Grensetrlogien:

McCarthys fortellerstil, ikke minst slik den kommer til uttrykk i Grensetrilogien, veksler mellom det nøkterne og det drømmende eller visjonære. Henimot fotografiske skildringer av landskap, dyr og mennesker gjør fortellingen autentisk, mens hovedpersonenes drømmer og våkne visjoner skaper et tidløst og stundom mytisk preg. Denne vekslingen gir leseren en fornemmelse av å ta del i en drøm, en reise inn i en paradoksal annerledesverden som både er virkelig og imaginær, forgangen og uforgjengelig, vital og nederlagsdømt. Christopher White fremhever hvordan dette kommer fram i åpningssscenen i Alle de vakre hestene, der John Grady rir gjennom familiens eiendom etter bestefarens begravelse:

Leseren er ikke i tvil om at visjonen om den tapte comanche-stammen oppstår i hodet til John Grady. I teksten skjer dette usagt nærmest sømløst, midt i setningen som begynner med «på den tiden han alltid pleide å ri ut». White påpeker hvordan den rytmiske, lyriske og tilsynelatende fritflytende teksten fremkaller bildene også for leserens indre øye, og derved visker ut skillet mellom forteller og leser (10). Det rosa og skrå lyset forvandler skyggene til en fortidsdrøm ikke bare for John Grady, men også for leseren.

Språkløs underbevissthet

Det er blitt påpekt at McCarthy gjennom sine hovedpersoners drømmer og våkne visjoner, tar leseren inn i en språkløs verden – ikke nødvendigvis stille, men alltid ordløs (10). Som i John Gradys våkne visjon om den tapte comanche-stammen, og i hans drøm i fengselet i Mexico:

Fraværet av ord blir tematisert i epilogen som avslutter Grensetrilogien. Den aldrende og arbeidsløse Billy Parham har søkt ly for kaldt vinterregn under en motorveibro, der han stirrer utover et goldt landskap ribbet for alt som kan gi livet til Billy mening. På dette trøstesløse stedet deler han en pakke kjeks med en navnløs omstreifer, kanskje et symbol på døden. Den navnløse omstreiferen forteller at han har opplevet å drømme om en mann som igjen drømte om en vandringsmann på vei gjennom et tidløst fjellandskap. Vandringsmannen var fanget av gåtefulle menn fra en annen tid. På et punkt i drømmen oppfordrer de sin fange til å «betrakte omgivelsene, klippene og fjellene, stjernene som hvelvet seg over dem mot verdensopprinnelsens evige mørke» (12).

Billy vil vite hva som ble sagt, på hva slags språk snakket disse tidløse mennene til drømmeren? Den navnløse omstreiferen tar en pause mens forbipasserende trailere får broen til å riste før han svarer Billy: «Spørsmålet ditt lar seg ikke besvare. Det forholder seg ikke slik at det er små menn som samtaler inne i ens hode. Det høres ingen lyd. Så hva slags språk er det? Dette var uansett en dyp drøm og i slike drømmer forekommer et tungemål som er eldre enn det talte ord overhodet. Språket er av en annen art og kan verken romme løgn eller tilsløring av sannheten.»

Språkets opprinnelse

Cormac McCarthy publiserte i 2017 essayet «The Kekulè Problem: Where did language come from?» i tidsskriftet Nautilus (13). Tittelen henspiller på den tyske kjemikeren Friedrich Kekulès (1829–1896) Eureka-øyeblikk da strukturen til benzenmolekylet gikk opp for ham (14). Den kjemiske formen til benzen var kjent, men ikke at de seks karbonatomene danner en ring. Kekulè fortalte i en tale i 1890 at han skjønte at det måtte forholde seg slik etter at han hadde drømt om en slange som spiste sin egen hale. Slangen dannet da en ring. Underbevisstheten formidlet altså løsningen på benzenmolekylets struktur gjennom en drøm. Hvorfor fortalte ikke underbevisstheten rett og slett løsningen med rene ord?

McCarthys avviser psykologiske forklaringer og hevder at årsaken er nevrobiologisk: Underbevissthet er noe mennesket deler med alle andre dyr og som derfor må ha sitt opphav i et svært gammelt biologisk system i hjernen. De eldste språkene er derimot neppe mer enn 100 000 år gamle, dyr har eksistert i millioner av år. Underbevisstheten har derfor utviklet andre måter å kommunisere med oss på, som gjennom ordløse drømmer og våkne visjoner. Disse er mye eldre og mer velprøvde enn språket. Bilder erindres og gjenkalles mer pålitelig enn ord. Underbevisstheten stoler rett og slett ikke på prat:

McCarthy erkjenner at språk er svært nyttig, selv om de dypere lagene av vår hjerne egentlig ikke liker det. Ettersom det å tenke i stor grad skjer i underbevisstheten, spiller språket en begrenset rolle for vår evne til å løse problemer:

Nautilus er et vitenskapelige tidsskrift. McCarthys essay har en løsere struktur enn de fleste vitenskapelige artikler og mangler andre referanser enn til hans samtalepartnere ved Santa Fe-instituttet, fysikeren og nevrobiologen George Zweig (f. 1937) og evolusjonsbiologen David Krakauer (f. 1967). Hans forklaring lar seg ikke bekrefte eller avkrefte, og kan derfor ikke kalles en vitenskapelig hypotese. Uansett er det, som redaktøren i Nautilus skrev i en lederartikkel, sjelden at en forfatter av McCarthys format setter sine tanker om et slikt tema i et nevrobiologisk perspektiv, og formulerer dem i et essay: «The result is a scientifically informed, humanist take on a foundational question in science, and a remarkable window into the self-conception of one of America’s greatest living writers» (15).

Språkets makt og avmakt

Cormac McCarthy ble hyllet for sitt språklige mesterskap: «For 60 years, he demonstrated an unwavering dedication to his craft, and to exploring the infinite possibilities and power of the written word» (16). Det kan virke paradoksalt at nettopp han påpekte språkets begrensninger. Det er imidlertid langt fra enestående at fremragende diktere gjør nettopp det. Vår egen Hans Børli (1918–1989) kan tjene som eksempel (17):

McCarthy likte ikke å snakke om sine bøker, og ville mye heller diskutere matematikk, fysikk eller nevrobiologi. Han ga sjelden intervjuer. Et unntak er samtalen han hadde med Oprah Winfrey (f. 1954) i 2008 (18). McCarthy forteller Oprah at ideer – og også bøker – oppstår i underbevisstheten der også de fleste vitenskapelige problemer blir løst. Det oppstår et vakkert øyeblikk preget av felles erkjennelse i intervjuet da Oprah spør hvorfor ikke underbevisstheten fortalte Kukulê løsningen på hans problem med ord i stedet for i et drømmebilde:

«Ja, hvorfor gjorde den ikke det? Er det den hjernegreia igjen?» Mc Carthy tenker litt før han svarer at det kan være nettopp det, at underbevisstheten er så mye eldre enn språket og at den er mer komfortabel med bilder. Jeg syns Oprahs svar er svært dekkende: «Jeg elsker den tanken. Jeg har aldri tenkt på det på den måten.»

I likhet med Intet land for gamle menn og Veien kan Grensetrilogien leses som et forsøk på å beskrive menneskets streben etter mål, mening og moralske verdier i en verden der slike dyder har svært trange kår. Tematikken er tidløs og reiser spørsmål som neppe besvares. I Blodmeridianen beskriver en navnløs eneboer menneskets dilemma slik, en beskrivelse som den onde dommer Holden nok ville ha sluttet seg til:

Jeg leser McCarthys som et forsøk på å motbevise den onde dommer Holden: Vi må alltid strebe etter innsikt i både hjernen og i hjertet.